Space between the notes


Snarky Puppy er et instrumentalt fushion-band startet av bassist og bandleder Michael League rundt 2004, og ble etter hvert en sammensmelting av de hvite musikkstudentene i Denton og deres miljø på Universitetet i Nord-Texas, og det svarte kirke- og gospelmiljøet i Dallas. Denne konstellasjonen ble etter hvert også fusjonert med musikere fra Brooklyn i New York og resultatet er mildt sagt eksplosivt.

Det var først da de begynte å spille inn albumene sine live med publikum til stede at oppmerksomheten vokste, hvor det første av disse var Tell Your Friends fra 2010. Fra og med albumet Family Dinner vol. 1 fra 2013, var Snarky Puppy virkelig på vei opp og fram. Deres siste utgivelse, We Like it Here, som er spilt inn i Nederland og er en slags hyllest til Europa, har virkelig stadfestet dette ensemblets posisjon i toppen av jazzverdenen.

Kort om meg og hvorfor dette skjedde
Jeg er tredjeårsstudent ved poputdanningen på Westerdals ACT Oslo. Her studerer jeg slagverk og popmusikk. Dette møtet med Snarky Puppy er en del av undervisningsopplegget hovedlærer Lage Thune Myrberget designer for oss. Det handler om å møte en av sine musikalsk forbilder og få noe meningsfult og faglig ut av det. Alle slagverkstudentene får forskjellige forbilder og vi jobbe med grundig research, trening i journalistisks teknikker, stilistisk analyse og produserer materiale som deles med hele landet gjennom Trommer.no. Lage var med meg hele veien og sto for filming og redigering av multimediematerialet. Dere kan lese mer om undervisningopplegget på Lage sin trommetrener-blogg

Møtet
Vi traff Larnell Lewis på trommer og Nate Werth på perkusjon mellom de to konsertene for en prat om turnéelivet, musikken og det de begge virkelig brenner for. Trommer!

Tom Ian: Hvordan har turnéen vært?

Larnell: Fantastisk! Interessant!

Nate: Det har vært mange nye byer. Selv om det har skjedd mange ganger før, så er det alltid like overraskende å komme til en by vi aldri har spilt i før, også er det fult hus. Vi spilte i Dublin og jeg tror de hadde ønsket å få oss dit en stund, for de var helt ville. De bokstavelig talt skrek melodiene mot oss.

Larnell: Og det var crowd surfing også, helt vilt!

Nate: Polen var også bra. Det er ofte et yngre publikum bestående av musikkstudenter fra jazz- eller popskoler som blir begeistret og tar mest av. Musikken har ikke tekst, så de synger med på melodier på låter som What about me og Lingus.

Larnell: Ja, Lingus er spesiell, når de begynner å klappe de ”odde” markeringene på slutten. Og vi fikk den samme type respons og energi i Sør-Korea.

Tom Ian: Ja, jeg la merke til at dere fikk deres egen buss der borte.

Larnell: Ja, hahaha.

Nate: Ja, det var vilt. De brukte bildet som ble tatt av oss på Grammy-utdelingen og plasserte det på en buss. Jeg var faktisk ikke med på den delen av turnéen, fordi jeg akkurat hadde giftet meg. Når jeg så bildet av bussen på nettet, sa jeg bare til kona mi: ”Så, jeg er visst kjent i Korea nå. Fjeset mitt er gigantisk på en buss.”

Men det har vært en fantastisk turné, fordi Michael (League) og bookingagenten har booket oss inn på et stort utvalg av forskjellige spillesteder og publikum. Alt fra konserter som den her i Oslo i dag, som ligger sånn midt i sjiktet, til steder som Polen hvor vi spiller på mindre rockeklubber, med kun ståplasser og alle hopper og svetter og står helt opptil scenen. Så har vi andre enden av skalaen, som jazzfestivalene i konserthallene vi gjorde i Spania, hvor alle sitter og ting er mer formelt. Det er kult å jobbe i disse ekstreme kontrastene fordi det er utfordrende og inspirerende, og det tvinger oss til å jobbe med musikken og tilpasse oss. Noen steder er det veldig stille og man spiller også mer ”nedpå” og kan høre alle detaljene i musikken, men noen steder er det party-stemmning og folk skriker og jeg kan ikke høre meg selv når jeg slår på congaene og må bare føle meg fram. Samme med Larnell.

Larnell: Ja, samme her. Det er skremmende når man ikke kan høre trommene sine. Jeg sitter der og tenker: ”Dette er et av de høyeste akustiske instrumentene som finnes og jeg kan ikke høre meg selv akkurat nå. Jeg slår på skarptrommen nå, sant?” Det er vilt.

Tom Ian: Påvirker all denne turnévirksomheten spillingen deres?

Tom Ian: Dere nevnte musikalske valg dere gjør i løpet av en turné og i løpet av en konsert. Hvor stor frihet gir Michael dere til å gjøre slike valg?

Larnell: Jeg føler han tillater meg å gjøre det jeg vil, fordi han stoler på at jeg respekterer arrangementene. Og når man respekterer konturene av musikken ligger det stor frihet der, fordi man vet hvor grensene ligger, og man kan alltid erstatte noe med noe annet. Men bortsett fra det er det bare å henge seg på Nate og omvendt og skape et ”sound”. Hvis han skaper et lydbilde med tamburinen eller slår på skarptrommen et sted, gir det meg anledning til å respondere med en lyd han kanskje ikke har. Vi skaper noe annerledes og jeg tror det er det som er friheten ved improvisasjonen vår, at vi forstår hva som er nødvendig i hvert parti av låtene, at vi ikke gjør noe som går på akkord med arrangementene og det ”spesielle” med den og den låten. Vi jobber oss igjennom låtene på den måten.

Nate: Helt enig. Noe av det som er virkelig bra med dette bandet er den friheten vi alle har. Jeg tror det er grunnen til at alle elsker å være musiker i Snarky Puppy, alle føler at de kan uttrykke seg med støtte fra resten. Alle respekterer komposisjonene, som Larnell sier. Og det er ting som utvikles i løpet av innspilling, rytmiske figurer og lignende, som er improvisert der og da, men som passer så godt til basslinjer og melodier, at det blir vanskelig å gå utenom dem når vi spiller live. Så om vi skulle forandre på et slikt parti, måtte vi forandret på en hel låt. Men dette gjelder til gjengjeld bare fem til ti prosent av en konsert, og i solopartier står man fritt til å gjøre det man vil, men man må fortsatt lytte til hverandre. Vi skaper musikken sammen. Vi hører ikke bare på Larnell, for eksempel, og tenker: ”Ok, hvor kommer Larnell til å føre oss nå?” Alle kan ta det første skrittet og utfordre, enten det er tangenter, bass, gitar, trommer, og det er det fine med Snarky Puppy. Det er slik vi oppnår de musikalske høydepunktene under en konsert. Vi ville ikke nådd dem om vi ikke lyttet til hverandre.

Tom Ian: Hva føler dere må være til stede i musikken for at ”groove” skal finne sted? Er det én ting dere føler er essensen av ”groove”?



Nate
: Noen av mine favoritt-trommiser og groover handler utelukkende om rom. Alle har sin egen ”ramme” for uttrykk, man kan kalle det ”swing” om man vil det. Men alle har for eksempel sin egen måte å spille åttendedelsnoter over en basslinje på. Og det er plassen og rommet mellom de notene som skaper groove. Det tror jeg er det viktigste for meg, at man lar musikken får puste.

Larnell: Og når man finner det stedet hvor det føles riktig, må man gjøre alt for å låse det på plass. Den kontinuiteten skaper den musikalske reisen.

Nate: Det er så ofte jeg får lyst til å spille noe, men det er ni-ti folk på scenen, så jeg har funnet ut at hvis jeg bare blir der jeg er og står løpet ut, så er det da vi virkelig når de mest intense groovene hvor alle på scenen føler det skikkelig, og det gjør publikum også. Men hvis alle skulle spilt fills og solo i hver sin takt, ville det ikke hatt den samme modenheten. Vi har alle forskjellig musikksmak, men felles for den groove-baserte musikken vi liker er enkelheten. Det handler om rommet og rammene rundt.

Larnell: Og om kontinuiteten i figurene. Det handler om å få folk til å danse, det er ikke en fest hvis ingen danser.

Lage: Har dere begge studert slagverk på universitetsnivå?

Nate: Ja, jeg føler jeg har studert siden jeg var en liten gutt. Min bror er også trommeslager. Min far hadde alltid lyst til å spille trommer, men familien hadde ikke råd til det den gangen. Faren hans var også trommis i sin tid. Så jeg vokste opp med at min far tok fra gryter og lokk fra tidlig alder, meget støttende foreldre med andre ord. Jeg studerte klassisk slagverk, marimba og pauker og lignende.

Larnell: Ja, samme her. Musikken går tilbake til min oldefar, mange generasjoner med multiinstrumentalister. Selv begynte jeg å spille når jeg var to år og fortsatte å spille gjennom skolegangen og universitetet. I tillegg var kirken en viktig læringsplatform.

Nate: Og broren til Larnell er også trommis.

Larnell: Ja, min bror spiller i en artist/gruppe som heter The Weekend. De spiller mye og gjør blant annet support for Justin Timberlake.

Lage: Er noe som har gjort at dere på en måte ble ”mer” trommeslagere?

Nate: Jeg klarte bare ikke legge fra meg stikkene, for å være helt ærlig. Jeg og min bror ble igjen på skolen til langt på kveld og bare spilte sammen. I tillegg støttet foreldrene våre oss i musikkutdannelsen og jeg underviste en del etter skolegang. Jeg visste ikke helt hva som kom til å skje i framtiden. Jeg visste at jeg skulle ha musikk i livet mitt, enten som levebrød eller som hobby, men det skal være der. Jeg tror den dedikasjonen jeg har vist og at jeg aldri så på musikken som kilde til penger, tillot meg å gjøre det jeg gjorde og være lykkelig med musikken. Jeg var ekstremt heldig som traff disse gutta.

Larnell: Ja, det er en historie jeg forstår. Man driver med dette fordi det føles bra, man brenner for det, fordi man bare er nødt. Man må bare spille. Og å være profesjonell utøver betyr bare at man har et nummer folk kan nå deg på, at man er grundig og konsekvent, at man lærer sanger og er presis. At man håndterer virksomheten sin på en god måte. Men bortsett fra det, kan jeg relatere til Nate sin lidenskap. Man bruker tiden på det fordi man er nødt.

Lage: Og dere har støtte hele veien?

Larnell: Helt klart.

Nate: Ja, jeg ville ikke vært der jeg er i dag hvis det ikke hadde vært for støtten fra foreldrene mine og broren min. Min far skjemte oss helt bort, og kjøpte trommesett og congas og kubjeller og shakere. Og det å ha en bror, som Larnell kan relatere til, er spesielt. Det er et spesielt bånd. Man henger sammen gjennom å spille musikk. Man snakker sammen gjennom å spille musikk. Man krangler, men spiller musikk.

Larnell: Ja, det er et helt annet språk.

Lage: Helt til slutt; Hvordan er Michael som bandleder?

Nate: Han er utrolig. Han er frisinnet, lavmælt og dreven, og han tar aldri nei for et svar. Hvis han har en visjon, gjør han det som skal til for å få det til. Det er en helt annen lekse jeg har lært av ham, om forretning og etikk. Å være en god person. Han er virkelig en ekte person og slike møter man ikke ofte i musikkbransjen. Han er en åpen bok og slik har han alltid vært. 

Takkeliste
Nok en gang skal vi takke alle ansatte på Nasjonale Jazzscene. Uten deres positive innstilling og tilrettelegging for intervjuer og artistmøter hadde jobben blitt mye mer vanskelig. Vi må også takke Michael Legue som vi fikk en prat med, men droppet ut av intevjuet. Selvsagt stor takk til Nate og Larnell for svært positiv innstilling og sist, og ikke minst: Takk til alle på Trommer.no som leser og deler dette på sosiale medier! Det betyr utrolig mye at dere deler artiklene vi skrive og at det blir lest og forstått av musikere i alle aldre.   

Helt til slutt - en film som viser noe av det engasjementet bandleder Michael League viser sine medmusikere. Vis hverandre oppmerksomhet - musikk er samhandling - ikke egoløp! 

Produkter i shoppen

Facebook venner

YouTube klipp


Trommer.no - gjør deg bedre

Motta Slagverknytt